Av Lasse B. Lien, Professor, Department of Strategy and Management/S T O P, Norges Handelshøyskole / Norwegian School of Economics

Hva er det som skaper disse bølgetoppene og bølgedalene i antall fusjoner og oppkjøp? Toppene skapes når både viljen og evnen til å gjennomføre transaksjoner er sterk, og dalene skapes når viljenevnen, eller begge deler, er svak.

Bedriftene vil gjøre strukturelle grep når det skjer noe i økonomien som skaper et restruktureringsbehov. For eksempel er mange av transaksjonene i 2018 trolig motivert av behovet for å tilpasse seg ny teknologi, og å rigge seg for konkurranse mot nye utfordrere som kommer på grunn av ny teknologi.

Bedriftenes evne handler derimot om hvor god tilgang det er på finansiering av transaksjoner man ønsker å gjøre. Likvide kapitalmarkeder og gode økonomiske utsikter stimulerer derfor kjøp og salg av bedrifter. Under finanskrisen i 2008-09 ble det derfor få transaksjoner, mens positiv utvikling på børser og optimistiske økonomiske prognoser i de første ni månedene av 2018 bidro til rekordnivåer i denne perioden. Mot slutten av 2018 har imidlertid dette snudd, og veksten har falt.

For høyt eller for lavt?

Er rekordnivåene så langt i 2018 noe å feire eller noe å bekymre seg over? Det er vanskelig å avgjøre om antallet hittil i 2018 er litt for høyt eller litt for lavt, men det som helt klart er positivt er at det fins et marked for eierskap og kontroll, der hele eller deler av bedrifter kan kjøpes og selges. Det betyr ikke at hver eneste transaksjon er et gode både for samfunnet, eiere og ansatte, men det betyr at både samfunnet, eiere og ansatte totalt sett tjener på at dette markedet eksisterer og er aktivt.

Hva er det dette markedet for eierskap bidrar med? Det aller viktigste bidraget er at det gjør økonomien mer dynamisk og tilpasningsdyktig enn den ellers ville vært. Muligheten for salg gjør det mer attraktivt å starte nye bedrifter, og å investere i dem. Det gjør det mulig for gode bedrifter å vokse raskere på bekostning av svakere bedrifter, ved at de gode overtar de mindre gode. Det gjør det mulig for bedrifter å tilpasse fokus og spesialisering etter skiftende omstendigheter, og raskere skaffe seg manglende puslespillbiter i forhold til egne strategier og ambisjoner. Hvis det ikke eksisterte et marked for eierskap ville alle slike prosesser måttet skje organisk, og dermed ville det tatt mye lengre tid, kostet mer, og trolig skapt enda større omstillingssmerter.

Positive gevinster

Dette betyr altså ikke at det aldri gjøres oppkjøp som er drevet av store egoers ønske om vekst og imperiebygging, basert på feilslåtte strategiske ideer, eller overdreven tro på egne evner til å integrere og lede oppkjøpte enheter. Det betyr at til tross for at alt dette forekommer, så er totalt sett gevinstene ved de positive transaksjonene betydelig større enn kostnadene ved de negative. Dessverre er det ikke mulig å bare få gevinstene siden vi mennesker ikke er allvitende, særlig ikke om fremtiden. For å dra en parallell: alle er enig i at innovasjon er bra for samfunnet, men det betyr selvsagt ikke at hver enkelt innovasjon er det.

Hvordan fordeles den verdien som skapes når selskaper kjøpes og selges? Kort sagt er de største vinnerne i dette markedet selgerne. Forskning har over lang tid vist at selgerne i gjennomsnitt får betalt ut hele gevinsten som skapes, faktisk noe mer enn hele verdien. Selv om kjøperne dermed sitter igjen med null eller en liten negativ avkastning i gjennomsnitt, så skjuler dette gjennomsnittet stor variasjon, hvor en betydelig andel kjøpere gjør det bra. Litt avhengig av beregningsmåte får 30-40 prosent av kjøperne positiv avkastning. Summen av kjøpernes og selgernes avkastning er imidlertid positiv, både for alle transaksjoner i sum, og for majoriteten av enkelttransaksjoner. Noe som understreker at fusjoner og oppkjøp skaper verdier.