Fakta

Asgeir Myhre har sett bransjen fra innsiden og utsiden. Han har selv lang erfaring som konsulent, toppleder i Teleplan gjennom 20 år, og nå som styreleder og styremedlem i flere IT-selskaper. Han er også styremedlem i Den norske dataforening, region Sørøst.

Av Asgeir Myhre

Dyktige IT-konsulenter har en viktig plass i norsk næringsliv og offentlig forvaltning. Mange store og små virksomheter trenger profesjonell bistand for å gjennomføre krevende digitaliseringsprosjekter.

Konsulenter bygger kompetanse og erfaring som kan gjenbrukes, videreutvikles og rendyrkes. De kan ha spiss fokus på prosjektoppgavene, mens virksomhetens egne ansatte trekkes i flere retninger for å takle utfordringene i daglig drift.

Det er mange eksempler på god konsulentbruk. Det er heller ikke så vanskelig å finne det motsatte; havarerte IT-prosjekter hvor konsulenter har spilt en betydelig rolle. Når det går galt, skyldes det ofte uklare mål, dårlig styring eller at konsulentene blir satt på feil oppgaver. Da må oppdragsgiver ta skylda. Det er allikevel til ettertanke at konsulentselskapene så sjelden havner i en ansvarsposisjon når de leverer rådgivere, prosjektledere, arkitekter og programmerere. Har de virkelig ingen merverdi ut over CV-ene de tilbyr? Burde ikke profesjonelle leverandører fullt ut assosiere seg med kundens utfordringer, følge med på fremdrift, avvik, styring og bruk av ressursene de leier ut? De seriøse flagger utfordringer overfor oppdragsgiver før prosjektene havner i grøfta, og gir om nødvendig klare råd om korrektive tiltak, eller full stopp. Dessverre tror jeg at IT-konsulentbransjen er inne i en negativ spiral i forhold til dette.

En grunnleggende utfordring er at timeprisene for konsulentbistand langt fra går i takt med lønnsnivået. For 10-12 år siden deltok jeg i forhandlinger med kunder som endte opp med en timepris for dyktige IT-konsulenter på 1.100-1.300 kroner, med litt variasjon for ulike kategorier. I 2018 er dette fortsatt et kjent nivå for mange konsulentselskaper. I mellomtiden har lønnskostnadene for mange økt minst 40 prosent.

Dette tvinger selskapene til radikal effektivisering: Flere fakturerbare timer per konsulent, mindre interntid til kompetanseutvikling, personalledelse og kvalitetssikring. Det blir sjelden tid til god dialog med kunden på nivået over hardtarbeidende konsulenter som sitter nedsenket i prosjektoppgaver med stramme tidsfrister.

Frykten for å sitte med kostbare ressurser «på benken» fører til at selskaper i økende grad velger å benytte underleverandører. Fremveksten av rene meglerforetak er betydelig. Deres styrke ligger nesten utelukkende i tilgang på gode CV-er.

Markedet har til dels skjemt bort norske IT-konsulenter. De beste er høyt etterspurt, og kan få jobb hvor de vil. Noen selskaper klarer å holde på sine ansatte over tid med virkemidler som medeierskap, bonusmodeller, økt ferie og andre innovative personalgoder. Men antall selvstendige konsulenter og frilansere øker. De lever godt som underleverandører, med marginal personlig risiko. De søker seg til spennende, høyprofilerte prosjekter hvor de kan dyrke faget sitt. De tilbyr CV-en sin til meglere, hovedleverandører og direkte til kunder, og er i mindre grad opptatt av hvilket selskap de jobber for. Noen få, svært store IT-konsulentselskaper klarer seg bra på grunn av volum, omfattende referanselister, struktur og metodikk. Noen små, med helt spesiell nisjekompetanse, bør også være i en god posisjon. De kan forsvare høyere timepriser innenfor vekstområder som for eksempel cybersikkerhet. Mange små og mellomstore selskaper er i en utsatt posisjon: Timeprisene står stille, lønningene går opp og gode CV-er flyter rundt hos meglere og enkeltpersonforetak. Konsulentbransjens tradisjonelle forretningsmodell er under sterkt press.